Azungu på tur

Einkvar seriøs bloggar med respekt for seg sjølv tek inn innlegg frå ein gjestebloggar i ny og ne, så når eg får besøk frå Norge av sjølvaste Pia, er det klart at de må få lese hennar observasjonar frå den første halvanna veka i Malawi:

Jeg skulle gjerne lagt ut i det store og breie om hvordan Afrika har overraskelser og nye perspektiver bak hver stein. Men for å være ærlig, er Afrika akkurat som man skulle tro. Varmt, litt skittent, med mye trivelige folk uten begrep om tid, og du vil egentlig ikke bli overraska av det som ligger bak den steinen. Den største overraskelsen er at jeg ikke har sett noen dyr, bortsett fra husdyr, da. På TV kryr det jo med eksotiske dyr i Afrika. Det kan synes å være en PR-jippo. Til gjengjeld finnes det innsekter på størrelse med dyr, men det er liksom ikke de samme. Nå kan det jo være jeg finner dyr når vi skal på safari – i så fall skal jeg korrigere inntrykket. Jeg håperhåper at jeg ikke bare finner enda større insekter.

Etter noen dager i Lilongwe og en biltur Malawi på langs, har Eva og jeg tilbrakt en uke på et backpackerhippiested ved Malawisjøen. Mayoka Village heter det. Hippieheten framgår allerede ved ”village”. Det er egentlig en sånn campingplass med hytter som man kan leie, ikke en landsby. Riktignok hundre ganger triveligere og med betraktelig bedre vær enn på sånne campingplasser med hytter som vi har i Norge og Norden. Ja, også er stedet befolka av backpackerhippier og ikke slitne småbarnsfamilier på vei til dyreparken. Det gjør jo litt med stemninga. Og ikke minst alkoholinntaket.

Hørte det snødde hjemme..

Så, selv om det skorter på de eksotiske dyrene, begynner jeg å få oversikt over azunguene i Malawi. De (vi) er jo på sitt vis mer eksotiske her, enn dyr som i hvert fall i følge TVen hører hjemme i Afrika. I Linnés ånd har jeg delt dem inn i fire kategorier. Ikke akkurat i Linnés ånd gjør jeg dette basert på svært tynt empirisk grunnlag, og uten å vite hva jeg snakker om.

Guttapåtur reiser rundt på pappas penger med mål om å oppdage verden, oppleve nye steder og kulturer og antagelig Bli Menn. Dette gjør de best med å være i ukesvis på samme backpackerhippiested og drikke carlsberg og spille biljard.

Flinkepiker drar til Afrika for å jobbe frivillig noen måneder og derigjennom redde verden og forsøke å overbevise seg selv og andre om at de er snille og selvoppofrende. Så drar de på ferie fra frivilligheten til backpackerhippiested for å sole seg, bli usaklig fulle og høylydte og tafse på Guttapåtur.

Amerikanske fredskorpsere har også dratt til Afrika for å jobbe frivillig og redde verden. Hvorfor de gjør det er foreløpig uklart for meg. De får nesten ikke betalt, hvert fall etter azungustandard, bor i leirhytter uten vann og elektrisitet og samler planter eller røkter bier i to år. De er skrekkelig søte og ofte sultne.

Klassiske backpackere reiser enten alene eller i par, men framstår uansett som en enhet, så det er ingen grunn til å skille mellom de to framtoningene. De er bra folk så lenge de klarer å skjule en sporadisk nedlatenhet overfor folk som ikke tar to år pause (rømmer) fra livet sitt for å Reise og Oppleve.

Det framgår kanskje at det er litt intenst med en uke på en sånn ”village”. Hele opplevelsen ligner litt på en kveld på klubben på ungdomsskolen, bare over en uke. Heldigvis har Eva og jeg hatt andre ting å ta oss til mesteparten av tida. Det skal Eva fortelle litt om siden.

Nå har Eva stått opp, og vi skal spise frokost. Jeg har ikke sett noen griser her enda, men de må være annerledes enn hjemme. Jeg savner bacon.

Azungu!

Å gå rundt i Nkhotakota er ikkje heilt som å gå rundt i Bergen eller Florø. Eller Oslo eller Barcelona, for den saks skuld. Spesielt dei første dagane minna det å gå frå huset til kontoret, om lag 15 minutt medium til rask gange, ikkje særleg mykje om å komme seg på jobb i Norge. Meir som å vere den nye attraksjonen i dyrehagen. Eller kanskje det er litt slik det er å vere kjendis? Skikkelig verdskjendis i ei lita norsk bygd, altså, ikkje som statsministeren i Oslo.

Reaksjonane til dei forbipasserande (eller dei som kjem springande til, som ungar i alderen 2-12) varierer veldig. Men den norske måten å forholde seg til framande om morgonen på, altså ikkje i det heile tatt, gjeld mest ikkje for nokon grupper. Dei fleste nøyer seg med å stirre. Openlyst og lenge. Nokre ser morske ut, nokre smiler eller til og med ler, dei fleste berre forvirra eller nysgjerrige. Så har du ein god del som helsar, stort sett med spørsmål om ”how are you?” eller liknande. Til dei er det veldig hyggelig å smile og svare jo, takk, berre bra, kva med deg?

Den siste gruppa kan det vere vanskeleg å vite om prøver å oppnå kontakt med deg, eller om dei berre ropar til andre eller seg sjølv? Nokre av dei prøver definitivt å få kontakt, men for andre kan det høyrast ut som eit alarmskrik – spesielt ungane. Azungu! ropar dei, så strøymer det til ungar som glor og fnisar eller ser sjenert vekk. Eller prøver seg med ein ”give me my money” eller ”give me money” eller ganske enkelt ”money”. Nokre har skjønt at dette ikkje er særleg effektivt, så dei prøver seg med ymse variantar der money er bytta ut med bottle. Her, som i Norge, er det nemlig pant på flasker.

Den gangen eg har kjent meg mest på utstilling var då eg tilfeldigvis gjekk aleine nedover vegen rett etter ein fotballkamp var over. Då gjekk eg motsett veg som nokre hundre menn, som alle saman stirra medan dei gjekk forbi. Den søtaste episoden var då ein unge på maks halvanna år, som satt bakpå sykkelen til faren, såg svært morskt på meg mens han prøvde å seie azungu.

Azungu betyr ”kviting”. Eller, eigentleg betyr det kvitingar, altså fleirtal – eintalsvarianten er mzungu. I starten trudde eg dei ropte azungu fordi eg alltid gjekk saman med Thomas, og det då sjølvsagt var to av oss. Men dei heldt fram med fleirtalsvarianten også etter han og Cecilie flytta til det andre huset, og eg går aleine til jobb. Det viser seg at dette er ein meir høfleg måte å rope kviting på. På chichewa er det nemlig veldig viktig å vere høflig, og ein vanleg måte å uttrykke respekt på, er å bruke fleirtalsform. Slik som De eller Dykkar på norsk (i ”gamle dagar”).

Etter kvart har det blitt mindre azungu!, når folk no har begynt å kjenne meg att. Til gjengjeld er det fleire som helsar, både på engelsk og chichewa. No når eg ikkje lenger går saman med ein mann er det mange fleire unge menn som kjem bort og helsar, og kanskje til og med spør kva eg heiter. Men også søte, godt vaksne damer, på veg til jobb om morgonen smilar til meg når eg går forbi. Når eg då spør ”muli bwanji?” – korleis går det? – blir dei veldig glade, svarar høfleg og takkar. Kanskje dei ler litt av meg etterpå også, men det er tydeleg at dei set pris på slike hyggelege utvekslingar av frasar, og at eg har lært meg det på deira språk. Eg gler meg til å bli kjent med enno fleire, og ikkje minst lære meir chichewa!

Dette er den gamle flystripa eg kryssar diagonalt kvar morgon.
Rett fram, ca der trea er, ligg huset mitt.

Og dette er andre vegen, ned til venstre ligg sentrum.
Skal legge ut bilete av både byen og huset mitt etter kvart.