Azungu på tur

Einkvar seriøs bloggar med respekt for seg sjølv tek inn innlegg frå ein gjestebloggar i ny og ne, så når eg får besøk frå Norge av sjølvaste Pia, er det klart at de må få lese hennar observasjonar frå den første halvanna veka i Malawi:

Jeg skulle gjerne lagt ut i det store og breie om hvordan Afrika har overraskelser og nye perspektiver bak hver stein. Men for å være ærlig, er Afrika akkurat som man skulle tro. Varmt, litt skittent, med mye trivelige folk uten begrep om tid, og du vil egentlig ikke bli overraska av det som ligger bak den steinen. Den største overraskelsen er at jeg ikke har sett noen dyr, bortsett fra husdyr, da. På TV kryr det jo med eksotiske dyr i Afrika. Det kan synes å være en PR-jippo. Til gjengjeld finnes det innsekter på størrelse med dyr, men det er liksom ikke de samme. Nå kan det jo være jeg finner dyr når vi skal på safari – i så fall skal jeg korrigere inntrykket. Jeg håperhåper at jeg ikke bare finner enda større insekter.

Etter noen dager i Lilongwe og en biltur Malawi på langs, har Eva og jeg tilbrakt en uke på et backpackerhippiested ved Malawisjøen. Mayoka Village heter det. Hippieheten framgår allerede ved ”village”. Det er egentlig en sånn campingplass med hytter som man kan leie, ikke en landsby. Riktignok hundre ganger triveligere og med betraktelig bedre vær enn på sånne campingplasser med hytter som vi har i Norge og Norden. Ja, også er stedet befolka av backpackerhippier og ikke slitne småbarnsfamilier på vei til dyreparken. Det gjør jo litt med stemninga. Og ikke minst alkoholinntaket.

Hørte det snødde hjemme..

Så, selv om det skorter på de eksotiske dyrene, begynner jeg å få oversikt over azunguene i Malawi. De (vi) er jo på sitt vis mer eksotiske her, enn dyr som i hvert fall i følge TVen hører hjemme i Afrika. I Linnés ånd har jeg delt dem inn i fire kategorier. Ikke akkurat i Linnés ånd gjør jeg dette basert på svært tynt empirisk grunnlag, og uten å vite hva jeg snakker om.

Guttapåtur reiser rundt på pappas penger med mål om å oppdage verden, oppleve nye steder og kulturer og antagelig Bli Menn. Dette gjør de best med å være i ukesvis på samme backpackerhippiested og drikke carlsberg og spille biljard.

Flinkepiker drar til Afrika for å jobbe frivillig noen måneder og derigjennom redde verden og forsøke å overbevise seg selv og andre om at de er snille og selvoppofrende. Så drar de på ferie fra frivilligheten til backpackerhippiested for å sole seg, bli usaklig fulle og høylydte og tafse på Guttapåtur.

Amerikanske fredskorpsere har også dratt til Afrika for å jobbe frivillig og redde verden. Hvorfor de gjør det er foreløpig uklart for meg. De får nesten ikke betalt, hvert fall etter azungustandard, bor i leirhytter uten vann og elektrisitet og samler planter eller røkter bier i to år. De er skrekkelig søte og ofte sultne.

Klassiske backpackere reiser enten alene eller i par, men framstår uansett som en enhet, så det er ingen grunn til å skille mellom de to framtoningene. De er bra folk så lenge de klarer å skjule en sporadisk nedlatenhet overfor folk som ikke tar to år pause (rømmer) fra livet sitt for å Reise og Oppleve.

Det framgår kanskje at det er litt intenst med en uke på en sånn ”village”. Hele opplevelsen ligner litt på en kveld på klubben på ungdomsskolen, bare over en uke. Heldigvis har Eva og jeg hatt andre ting å ta oss til mesteparten av tida. Det skal Eva fortelle litt om siden.

Nå har Eva stått opp, og vi skal spise frokost. Jeg har ikke sett noen griser her enda, men de må være annerledes enn hjemme. Jeg savner bacon.