Into the wild(s)

Her kjem andre oppdatering i serien ”Ei feriehistorie: Pia og Eva på tur i Afrika”. I Første del, som Pia skreiv på bursdagen sin – gratulerer med overstått! (eg huska det på sjølve dagen og, altså) – var det litt klaging over mangelen på eksotiske dyr i Afrika. Etter å ha budd her over tre månadar sjølv utan å a sett noko meir eksotisk enn bavian (igjen med unntak av insekt), var eg ikkje overraska, men også veldig klar for safari. Som sagt så gjort.

I Malawi finst ein flyplass som er i bruk, i alle fall for alle praktiske formål. Det betyr at alternativa for å komme seg rundt er (mini)buss, haiking eller eigen bil. I den føretrekte rekkefølgja. Vi reiser sjølvsagt med eigen bil, og godt er det. Om vi skulle basert oss på kollektivtransport hadde vi kanskje klart å få dekka ein tredel av det vi får til no. Kanskje. Dessutan hadde det ikkje vore ein ferie eg hadde fått Pia med på, eller for så vidt meg sjølv. Med eigen bil har vi sidan sist, som sagt, vore på safari, der Pia (og eg) endelig har fått sjå eksotiske og ville dyr:

Første møte var å bli heldt vakne av rautande flodhestar når vi skulle sove første natt i telt. Sidan vi riktig nok ikkje såg dei, såg vi oss nøydde til å dra på elvebåtsafari. Etter ei stund med venting der fire menn fånyttes prøvde å få liv i motoren på denne båten:

måtte vi dessverre bytte til denne:

Så bar det avstad oppover (eller nedover? Litt pinleg å ikkje vere heilt sikker på den detaljen…) elva, for å endeleg få sett ville dyr. Vi tok igjen på flodhestane, og vekte dei der dei låg og slumra i vassflata. Deretter såg vi minst tre ulike eksotiske fugleartar. Landskapet var veldig pent, men ganske fritt for dyr. Kaldt var det og. Lenge trudde vi at det næraste vi skulle komme å sjå elefantar var ein mørk flekk som likna veldig på buskene rundt, men som guiden vår insisterte på at var ein elefant. Heldigvis fikk vi ein mykje betre kikk på veg tilbake:

Alt i alt var det ei kald oppleving, litt eksotisk, men ikkje fryktelig imponerande. Stakkars Pia må nøye seg med dette, eg skal på ny safari i Zambia i juli, som visstnok er mykje betre. Pia er veldig nøgd med at vi ikkje kom nærmare dei eksotiske dyra, sjølv om eg mistenker at ho hadde blitt imponert om vi hadde sett ei løve. - Elefantar hadde vi på Tøyen, som ho så blasert formulerte det.

Etter to dagar køyring, der vegen opptil fleire gongar prøvde å ta livet av både bilen og oss (sports-bh er det einaste riktige for biltur i Mosambik), er vi no framme i Vilanculo. Vi kom fram på min bursdag, og fikk creme caramel med lys på i restauranten på hotellet!

Her er det veldig fint. I skrivande stund sit vi i baren ved bassenget med kvar vår mango daquiri. Tidlegare i dag har vi vore på stranda, og i morgon skal vi dykke. I det Indiske hav. På korallrev, med mange fargar, fiskar og til og med rokker!

Vi er no nemlig sertifiserte dykkarar, rakk akkurat å ordne det før vi begge blei 30.

Azungu på tur

Einkvar seriøs bloggar med respekt for seg sjølv tek inn innlegg frå ein gjestebloggar i ny og ne, så når eg får besøk frå Norge av sjølvaste Pia, er det klart at de må få lese hennar observasjonar frå den første halvanna veka i Malawi:

Jeg skulle gjerne lagt ut i det store og breie om hvordan Afrika har overraskelser og nye perspektiver bak hver stein. Men for å være ærlig, er Afrika akkurat som man skulle tro. Varmt, litt skittent, med mye trivelige folk uten begrep om tid, og du vil egentlig ikke bli overraska av det som ligger bak den steinen. Den største overraskelsen er at jeg ikke har sett noen dyr, bortsett fra husdyr, da. På TV kryr det jo med eksotiske dyr i Afrika. Det kan synes å være en PR-jippo. Til gjengjeld finnes det innsekter på størrelse med dyr, men det er liksom ikke de samme. Nå kan det jo være jeg finner dyr når vi skal på safari – i så fall skal jeg korrigere inntrykket. Jeg håperhåper at jeg ikke bare finner enda større insekter.

Etter noen dager i Lilongwe og en biltur Malawi på langs, har Eva og jeg tilbrakt en uke på et backpackerhippiested ved Malawisjøen. Mayoka Village heter det. Hippieheten framgår allerede ved ”village”. Det er egentlig en sånn campingplass med hytter som man kan leie, ikke en landsby. Riktignok hundre ganger triveligere og med betraktelig bedre vær enn på sånne campingplasser med hytter som vi har i Norge og Norden. Ja, også er stedet befolka av backpackerhippier og ikke slitne småbarnsfamilier på vei til dyreparken. Det gjør jo litt med stemninga. Og ikke minst alkoholinntaket.

Hørte det snødde hjemme..

Så, selv om det skorter på de eksotiske dyrene, begynner jeg å få oversikt over azunguene i Malawi. De (vi) er jo på sitt vis mer eksotiske her, enn dyr som i hvert fall i følge TVen hører hjemme i Afrika. I Linnés ånd har jeg delt dem inn i fire kategorier. Ikke akkurat i Linnés ånd gjør jeg dette basert på svært tynt empirisk grunnlag, og uten å vite hva jeg snakker om.

Guttapåtur reiser rundt på pappas penger med mål om å oppdage verden, oppleve nye steder og kulturer og antagelig Bli Menn. Dette gjør de best med å være i ukesvis på samme backpackerhippiested og drikke carlsberg og spille biljard.

Flinkepiker drar til Afrika for å jobbe frivillig noen måneder og derigjennom redde verden og forsøke å overbevise seg selv og andre om at de er snille og selvoppofrende. Så drar de på ferie fra frivilligheten til backpackerhippiested for å sole seg, bli usaklig fulle og høylydte og tafse på Guttapåtur.

Amerikanske fredskorpsere har også dratt til Afrika for å jobbe frivillig og redde verden. Hvorfor de gjør det er foreløpig uklart for meg. De får nesten ikke betalt, hvert fall etter azungustandard, bor i leirhytter uten vann og elektrisitet og samler planter eller røkter bier i to år. De er skrekkelig søte og ofte sultne.

Klassiske backpackere reiser enten alene eller i par, men framstår uansett som en enhet, så det er ingen grunn til å skille mellom de to framtoningene. De er bra folk så lenge de klarer å skjule en sporadisk nedlatenhet overfor folk som ikke tar to år pause (rømmer) fra livet sitt for å Reise og Oppleve.

Det framgår kanskje at det er litt intenst med en uke på en sånn ”village”. Hele opplevelsen ligner litt på en kveld på klubben på ungdomsskolen, bare over en uke. Heldigvis har Eva og jeg hatt andre ting å ta oss til mesteparten av tida. Det skal Eva fortelle litt om siden.

Nå har Eva stått opp, og vi skal spise frokost. Jeg har ikke sett noen griser her enda, men de må være annerledes enn hjemme. Jeg savner bacon.