I Afrika er det mange dyr. Då eg var ein snartur i
Europa i september fekk eg mange spørsmål om det. Er det farleg å gå aleine
ute? Kan det komme store rovdyr å ete deg? Kva med giftige slangar og andre
skumle ting? Går her elefantar i gatene? Ok, kanskje ikkje det siste, men litt
i den gata var det. Og det forstår eg godt, det er vanskeleg å få noko anna
inntrykk når det du får vite om Afrika i Norge anten er fattigdom og uro på
Dagsrevyen, eller naturprogram som viser alle dei eksotiske og rare dyra her
som vi ikkje har heime.
Som eg nemnte i posten ”Safari”, er det ikkje
heilt sånn her. No har eg vore her i ni månader, og har sett mange dyr. Vel å
merke når det gjeld talet på dei, ikkje ulike artar. Utanom ein fantastisk
safari i South Luangwa, der vi såg alle dei spennande og flotte dyra vi kjenner
frå tv, har eg ikkje sett nokre dyr som du berre finn i Afrika (vel å merke om
du ekskluderer insekt, der er det mykje rart å ta av!). Det mest eksotiske er
bavianar og vervet-apar (ikkje veldig eksotisk altså), og ein slange.
Det eg derimot ser enormt mykje av, er to artar:
høner og geiter. Overalt er det høner, kyllingar og hanar, sistnemnte som
gjerne insisterar på at no må det no vere morgon snart, klokka halv tre på
natta. Hønemor med småungar spring rundt overalt med kyllingane sine og lærer
dei kor det er mat å finne, gjerne i bosshaugar eller inne i hagen hos dei tre
hundane mine – som gjerne fører til ein brå slutt på læringskurva. Når du går
rundt i Nkhotakota spring det stadig høner mellom beina på deg, og lyden av
rasling i tørt lauv har eg lært betyr høne på matjakt. Nokre gongar kjem dei
inn i hus og inn på kontoret, både av eigen maskin og i nevane på folk som vil
selje dei. Sjølvsagt levande.
For det er nemlig alltid nokon som eig hønene.
Korleis dei held styr på kven som eig kva, er for meg ei gåte. Men dei har
visst ein slags oversikt. Og ofte vil folk tene pengar på å selje hønene. Når
du køyrer bil kjem du deg heller ikkje unna. Då står folk i vegkanten og viftar
med høner som flaksar, i forsøk på å selje til forbipasserande sjåførar. Folk
med fleire høner knyt dei gjerne fast i sykkelstyret for å frakte dei til
kundane, ca tjue levande høner på eitt sykkelstyre er eit heilt vanleg syn. Hønene
bidreg også til at bilturen gjerne kan fortone seg som eit banalt dataspel, der
dei skvett ut i vegen rett framfor bilen, og spring hit og dit, flaksande, som
– nettopp – høns.
I vegen likar også geitene å ferdast. Geitene
likar å ferdast akkurat der dei vil. Som ungdomsgjengar i LA ruslar dei rundt i
grupper, og ignorerer glatt alle forsøk på å stenge dei ute med gjerder og
liknande. Når ei geit har funne vegen inn til eit interessant matfat, brekar
dei høgt, for å tilkalle seg resten av gjengen. Alle forsøk på å jage dei vekk
blir møtt med tomme blikk og ignorering, mens dei held fram med tygginga. Eg
har aldri sett ei tynn geit i Malawi. Det seier litt, for både hundar, kyr og
mange folk ser openbert ut som dei ikkje får nok mat. Det får dei ofte ikkje
heller. Geitene, derimot, finn seg alltid nok mat. Gjerne i åkrane der folk
prøver å dyrke mat til seg og familien, eller få nok til å selje sånn at dei
kan tene ein liten slant. Og dei går over vegen når du kjem køyrande. Sakte,
medan bilen nærmar seg, lurer dei på om du ikkje har tenkt å stoppe snart.
Eller dei kjem, som hønene, byksande ut rett framfor bilen. Eigentleg er det
eit under at vi ikkje har treft noko levande med ein av bilane vår enno.
Trøysta i møtet med geitene er at det likevel er
folka som ler sist og best (trur eg). Dei fleste geitene endar livet i møtet
med ei øks, etter eit høveleg opphald på bagasjebrettet til ein sykkel.
Deretter blir dei servert i heimar og restaurantar, under namnet ”beef”. Det
same gjeld hønene: eg har aldri ete så mykje egg og kylling (høne?) som eg har
gjort desse månadane. Når eg kjem at til Norge blir det biff. Av ku.